Å klage på sjefen er nærmest for en folkesport å regne. Hvordan skal man da vite når det for alvor står dårlig til med sjefens lederegenskaper?
«Brutal og vulkansk.» Et regime preget av konstant kaos og krise. Totalt ute av stand til å ta beslutninger. Slik beskrives tidligere statsminister i Storbritannia, Gordon Brown, i boken «Back from the Brink: 1000 Days at Number 11». Den lanseres i disse dager og er skrevet av Alistair Darling, Browns egen finansminister og nære venn gjennom en årrekke.
Darling beskriver hvordan alt gikk fint inntil han en dag i 2008 talte sjefen midt imot. Finansministeren tolket nemlig – rettmessig – omfanget av den gryende finanskrisen som langt større enn det Brown gjorde, og ville dermed foreskrive andre medisiner. Da ble «Gordons angrepshunder sluppet løs», og ifølge Darling ble han regelrett frosset ut av det gode selskap. Brown lyttet overhodet ikke lenger til sin finansminister, og gjorde heller ingenting for å stoppe de politiske fiendenes angrep på sin gamle kamerat.
Det finnes vel ingen lederskikkelse av betydning som ikke før eller siden ender i vrangstrupen på en eller flere av sine undersåtter. Til lags åt alle kan ingen gjera, og særlig ikke sjefer. De er mennesker, og de er mennesker med den irriterende posisjonen at de kan finne på å bestemme noe i jobblivet ditt som du ikke er glad for, eller som du rett og slett anser å være en hårreisende feilvurdering. Og komme unna med det.
Så litt hverdagslig sjefshat må man regne med der innover på hjørnekontorene, det hører med til den yrkesmessige risiko.
Men når det er såvidt utbredt å elske å hate sine sjefer, med dertil hørende klagesang, hvordan skal vi vite når det virkelig står ille til med lederegenskapene, så ille at det er fare på ferde? Les mer